Aksjeanalyse i sin enkleste form

Den enkleste metoden å vurdere aksjer på, er gjennom multippel analyse/fundamental analyse. Om metoden er treffsikker, ja det er en helt annen sak. La oss gjøre et eksperiment.

Nordea skriver følgende om fundamental analyse på sine hjemmesider:

“Fundamental analyse innebærer en vurdering av de underliggende verdiene i et selskap og forventninger til selskapets fremtidige inntjening for å vurdere en mest mulig “riktig” pris på den enkelte aksje.”

Noen viktige finansielle nøkkeltall ved en fundamentalanalyse av en bedrift, er:

  • P/E (price/earnings per share) eller kurs/fortjenesteforholdet:
    P/E = Aksjekurs / Res. etter skatt pr. aksje.
    P/E beskriver aksjens pris i forhold til selskapets fortjeneste pr aksje.
    Generelt kan man si at en aksje med lav P/E anses billigere enn en aksje med høy P/E alle andre forhold konstant. Når man skal vurdere om en aksje er høyt eller lavt priset, sammenligner man ofte P/E-tallet for selskapet med P/E-tallene for tilsvarende selskaper i samme bransje.”

For å undersøke om metoden er treffsikker, har jeg tenkt å gjøre et eksperiment. Under følger en tabell med ulike oppdrettsselskaper som alle er notert på Oslo Børs. Aksjekurs og P/E for sist kjente regnskap er oppgitt for hver av selskapene. Dersom aksjeanalysen med P/E har noe for seg, vil selskapene som har lav P/E (Grieg Seafood, Lerøy Seafood, Cermaq) stige mer enn de som har høy P/E i tiden fremover.  Nå gjenstår det om så er tilfelle..oppdatering følger!

Selskap P/E Kurs12.sept.
MHG 9,5  kr               5,03
Cermaq 7,8  kr             67,75
Lerøy seafood 7  kr           130,00
Grieg seafood 6,2  kr             17,20
Austevoll seafood 8,9  kr             35,80
Salmar 8,2  kr             50,50
     
Posted in Bedriftsøkonomi, Privatøkonomi | Leave a comment

Hjertevarme og offentlig velferd

Det er plass til både private og ideelle aktører i et samfunn der mange mennesker har behov for hjelp av andre for å leve et godt liv. Staten bør ikke være basisen i all velferd, slik SV og Solhjel skriver i DN 9.september d.å.  

Enkelte politikere fra venstresiden ynder fortsatt å fremstille private tilbydere av velferd som annenrangs i forhold til det tilbudet som leveres av det offentlige. Jeg har en mistanke om at dette henger sammen med en vrangforestilling om at bunnlinje og utbyttemuligheter er styrende for enhver beslutning i privat sektor. Slik er det ikke.

I min studiehverdag får jeg innprentet at et ensidig fokus på kostnadsreduksjon sjeldent eller aldri er riktig strategi for å oppnå lønnsomhet over tid. Først og fremst er det fornøyde kunder, tilfredse medarbeidere og riktig ressursallokering som legger grunnlag for trygge arbeidsplasser og levedyktige bedrifter. Så også på området for velferd. I tillegg er det selvsagt slik at det må foreligge avkastningsmulighet– men hvorfor skal det være mindre moralsk riktig å tjene penger på å operere hofter fremfor å produsere tofter? 

Velferdstjenester etterspørres i økende grad. Noen av disse kan løses i markedet. På andre områder kommer markedet til kort. Det gjør også offentlig sektor; myke omsorgstjenester som er basert på ekte mellommenneskelighet, leveres best gjennom vårt frivillige engasjement som medborgere.

Dersom man legger til grunn at staten skal være basisen i all velferd, risikerer man å underminere den hjertevarme som bare mennesker gjennom frivillighet er i stand til å yte, og som i kombinasjon med privat sektors bidrag kan gi flere et bedre velferdstilbud.

Posted in Frie markeder | Leave a comment

Hva koster initiativet egentlig?

Ofte står vi ovenfor en situasjon der vi må foreta et valg som har betydning for vår privatøkonomiske situasjon. Enkelte av oss er også medlem av råd og styrer, som eksempelvis i en bedrift eller et borettslag, der man foretar beslutninger av økonomisk karakter. Det er uansett nyttig å kjenne til begrepet “alternativkostnad”.

La oss ta utgangspunkt i en situasjon der vi er medlem av et styre i Spurven borettslag og må foreta et valg på vegne av  beboerne i anledning et nedslitt garasjeanlegg. Alternativene er;

a) Rehabilitere det eksisterende garasjeanlegget. Pris: 1.000 000,-.

b) Rive eksisterende anlegg og bygge nye garasjer. Pris 1.500.000,-

Hva bør vi gjøre?

Umiddelbart vil mange svare alternativ a, da prisen for rehabilitering er lavere enn for nybygg. Det kan også tenkes at dette er mest fornuftig ut fra hensynet til eksempelvis tomtestørrelse, tilgang til kapital og annet.

Opplysningen som imidlertid mangler for å ta en kvalifisert beslutning, er alternativkostnaden av forslagene. Alternativkostnaden er kostnaden for det man går glipp av ved beste anvendelse av en ressurs. I eksemplet vårt kan det tenkes at alternativkostnaden til rehabilitering, er nybygg med påfølgende økonomiske gevinster;

– Økte leieinntekter fra utleie av garasjene på  grunn av standardhevingen. Verdi: 400 000,-.

– Økt verdi på de tilhørende leilighetene. Verdi: 250 000,-.

Alternativkostnaden kan være vanskelig å oppdage ved første øyekast, men er viktig for å beregne hva et initiativ egentlig koster. I vårt eksempel med garasjene hadde en riktig vurdering av alternativene blitt:

Rehabilitering:  
Investeringsutgift: kr 1 000 000,00
Tapt inntekt fra utleie: kr 400 000,00
Tapt verdi-økning: kr 250 000,00
Totalkostnad: kr 1 650 000,00
   
Nybygg:  
Investeringsutgift: kr 1 500 000,00
Totalkostnad kr 1 500 000,00

Ved å beregne inn de alternative kostnadene til rehabilitering, ser vi at nybygg fremstår som det beste tiltaket i Spurven borettslag. Også i andre sammenhenger der man må velge enten/eller, eksempelvis som følge av knapphet på kapital, produksjonskapasitet eller lignende, kan det være fornuftig å vurdere alternativkostnaden før en beslutning fattes.

Posted in Bedriftsøkonomi, Privatøkonomi | Tagged , | 2 Comments